03.09.2015

02.09.2015



01.09.2015



Når tårer

Er alt 
Jeg er 

Hold dem
Hold meg

Jeg er sand 
I dine hender

Jeg er ikke evig
Er du evig? 

Er du ekte? 

Kveles av verden
våte kinn
Hold tårene
Tørre lepper
sent i Desember

Vi var høstblader
Vi var Oktober
Vi var solbrent hud 
Vi var øl
Og vi var sand

 

01.09.2015









31.08.2015

Jeg ser ikke 
Det du ser
Speilvendt

Forvrengt
Ser jeg smerte
Angst

Ser jeg skarpe 
Kanter

Lever jeg?


30.08.2015

Om å fortjene
Om å drømme
Om å ønske

Alt
Alt jeg har
Alt jeg hadde
Alt som var

Ta måneskinnet
fra meg

Dekk min nakne kropp
I mørke skyer

Stormen tar meg
Skarpe kanter

Vær så snill
stopp meg

30.08.2015

30.08.2015



27.08.2015











24.08.2015



23.08.2015

Jeg vil så gjerne si det, men det er så vanskelig. Jeg vil snakke om depresjon, om smerte og om tomhet.
Om hvor mørk verden kan være og hvor vanskelig det kan være å finne igjen lyset.
Men jeg finner ikke ordene. Finner ikke tonene. Finner ikke fargene. Jeg klarer ikke å beskrive smerten, angsten og ensomheten.
Trangen til å klemme armene så hardt rundt knærne at du nesten forsvinner. Ønsket om å synke ned i madrassen og aldri trenge å se travle gater igjen. 
Det er vanskelig å beskrive sorgen, sorgen over gleden som døde. Lengselen etter en lykke som ikke finnes. Noen dager er så mørke at selv ikke solskinnet slipper inn. Jeg gjemmer meg bak mørke solbriller, setter håret i en knute og går bare ut hvis jeg må. Jeg tar ikke av meg solbrillene når jeg går inn på butikken. Jeg orker ikke. Tenk hvis noen ser på meg? Ser gjennom masken? Jeg får dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet fordi jeg lever i verdens beste land å bo i, jeg sulter ikke, jeg har fantastiske venner, fantastisk familie og en fantastisk samboer. Jeg har alt jeg trenger og litt til, men til tross for det lider jeg. Til tross for det river angsten og depresjonen store hull i lykken min. Jeg er hjemme nå, men ikke spør meg hvordan jeg har det. Ikke be meg tenke på det. Jeg vil ikke tenke på det. Det er så vanskelig å ha det så utrolig bra, og samtidig så jævlig. Og så mye vanskeligere å si det høyt. 

Jeg vil ha høst, jeg vil ha kakao, jeg vil ha Tom Waits og rødvin. Jeg vil ha røde blader på trærne, mørke kvelder og trenchcoat. Jeg vil ha en årstid hvor folk smiler litt mindre, så jeg slipper å føle meg så alene bak maska. Jeg vil ha en tid hvor alle slutter å late som livet er en rosedans.
Jeg vil ha regndråper i håret, og tordenskyer.

Vær så snill, jeg kan ikke være den eneste? 
Jeg kan ikke være den eneste som har så vondt at jeg ikke klarer å gråte.
Jeg kan ikke være den eneste som går bort fra folkemengden for å slutte å late som jeg smiler. 
Jeg kan ikke være den eneste som henger smilet sammen med jakka når jeg kommer inn døra hjemme. 
Ikke la meg være den eneste som liker sola best bak skyer, og gresset best når det er vått. 

Jeg vil ha en verden hvor det er lov å snakke om det som er vanskelig. Hvor det er lov å si "Nei, jeg har det faktisk ikke så bra, jeg" i stede for å høflig late som alt er fint, for å spare de andre for ubehaget. Jeg vil ha en verden hvor menn får gråte, og voksne får føle.
Jeg vil ha en verden hvor de sterke er de som tør å legge en arm rundt en og si "Jeg vet det." "Jeg vet hvordan det er." 

Jeg vil ha en verden hvor man får ha det vondt uten at en hel verden enten skal synes synd på deg eller si at andre har det verre. 
Jeg vil ha en verden hvor jeg kan gråte på bussen uten at du ser på meg. En verden hvor smerten ikke er et tabu, og hvor maskene alltid ligger igjen hjemme. 
En verden hvor man stolt får vise frem arrene og si
"Vet du hva? Jeg overlevde." 

Vær så snill, ikke syns synd på meg. 
La meg gråte. 
La oss gråte. 

Vi overlever
Som regel. 

23.08.2015

Det kommer en tid i livet hvor alle må stå ansikt til ansikt med det mennesker instinktivt frykter mest. Døden.
Den ligger som en tåke rundt oss til en hver tid, den kan tåkelegge en hel øy en varm dag i Juli. Den kan stå bak deg, puste deg i nakken, vente på deg. Den legger seg i mørke tordenskyer over deg, og tar fra deg alt du elsker mest. Men hvordan er det egentlig rett å håndtere døden? Hvordan skal man sørge? Hva er rett? Selv gjemmer jeg meg for døden. Jeg gjemmer meg under tepper, under dyner, under lukkede øyne og fornektelse, helt til den sniker seg inn i alle porene mine og tvinger opp øynene mine. Jeg har alltid sett på døden som vegger av tåke som sakte men sikkert kommer mot meg. Først tok den bakgrunnsmusikken, de bekjente, de varme tonene som alltid var der. Gradvis kommer den nærmere etterhvert som jeg blir eldre. Den sniker seg mot meg, og tar flere og flere fra meg. Helt til jeg sitter igjen alene. 
Jeg tror døden minner oss alle på at vi ikke lever evig. Jeg tror det er vanskeligere for oss å forstå at noen forsvinner fra denne jorden for all tid enn vi innser selv. For hver gang minner den oss på det, at snart er det vår tur. Snart er det vi som ikke skal puste mer, snart er det vi som skal brennes, begraves og glemmes. 

Derfor tør vi ikke snakke om det. Vi tør ikke tenke på det. Vi tør ikke forstå det. 
Vi gjemmer oss i overtro, i dyner og i tepper. I glemsel og i fornektelse.
Vi gjemmer oss i tiden, selv om sanden i timeglasset aldri renner evig. 

Hvor er du nå? Er du regndråpene som fester seg i øyevippene mine? Er du de første gresstråene tidlig en vår? Er du den siste snøen som smelter? 
Hvem er du nå? Lever du i meg, og i de andre? Har du blitt en del av alt jeg er og alltid vil være? Er du sorgen? Er du smerten? 
Er du pusten i nakken min, når nakkehårene står? 

Jeg banker på døren din. Banker på døden. 
Sover du? 

22.08.2015

For tre måneder siden var livet mitt "normalt". Jeg bodde i en liten leilighet i sentrale Gøteborg, jobbet i barnehage og levde med en musiker som var bare var hjemme av og til. Jeg satt i bakgården og drakk morgenkaffen, og hørte på motorveien, naboene skravle på forskjellige svenske dialekter, og på de skrekkslagne skrikene fra Liseberg. Jeg levde i en liten boble av ro og fred, mens byen surret rundt meg som en bikube. Det var aldri stille i Gøteborg. Dagene gikk, og tiden gikk fort og sakte på samme tid. Tre år stod jeg stille mens mennesker, inntrykk og opplevelser surret rundt meg i et eneste stort kaos. Så sakte, og så fort samtidig. Togtimer, ventetimer, ventemat, vente. Vente på noe, ønske noe. Men ønske hva? Hva var livet? Hvem var jeg? 

Så kom dagen da alt gikk fra fred til kaos. Livet ble vanskelig, og dagene lange. Tårene rant og Dave Grohl trøstet meg ved å brekke beinet før han spilte "Learn to live again". I det øyeblikket visste jeg at det kom til å gå bra. Jeg fant styrke i mennesker, i musikk, i tårene og i litt for mye hvitvin.
Så kom den lengste måneden i hele mitt liv. En måned så lang at den føltes som et år for meg, selv om det bare var en måned for alle andre. Jeg fikk hjertet mitt knust i tusen biter, jeg lærte hva kjærlighet var og jeg forelsket meg på en måte jeg aldri før har gjort. Jeg fant lykke, jeg fant smerte og jeg fant sorg. Jeg fant angst og jeg fant fred. Jeg har gått på veggen flere ganger enn jeg kan telle, og dagene har vært så lange at jeg må se på kalenderen for å vite at det fremdeles var mandag. Det var mandag hver dag. Men plutselig var det mandag igjen og enda en uke hadde gått. Verden surret litt for fort, og alt gikk litt for sakte. 
Ferjeturer, flyttekasser, vacuumpakkede poser med alt jeg eide. Faen. 
Skummelt, spennende, nytt, og gammelt helt samtidig. 
Hvor ble det av min trygge boble, min lille store verden? 

Jeg leter etter lykke, etter trygghet, etter hjemme. Med et eneste holdepunkt spinner resten rundt meg til jeg blir svimmel og lukker øynene. At det kan ta en måned, en måned fra ødelagt til hel, en måned fra klesskap til flyttekasser og en måned fra en lykke til en annen. 
Jeg har en ny lykke nå. En ny lykke, en ny by. En by som så lenge har vært hjemme. Jeg er hjemme på brygga, hjemme på kafeen som så lenge har vært min, hjemme i bøker og hjemme når jeg lukker øynene.
 
Jeg vet hvem jeg er her.
Jeg er endelig hjemme. 

 

11.08.2015

All the love we never made



06.08.2015



En by
Et spøkelse

Lykke
På den andre siden
Og alt som var
og alt
Som kunne
vært

Et spøkelse av det som var
En spøkelsesby
Gjorde det
Til et eventyr
Deg til et eventyr
Til en fantasi
Og alt
Som aldri var
ekte

01.08.2015

Ikke vekk meg

21.07.2015

Lykke. Smerte. Overdose.
Av og til er verden for stor 
og for liten
Samtidig

Hold meg. Slipp meg.
Det lyse
Det mørke

og alt
som en gang
var



Summertime Sadness





musicnodes
Lana Del Rey: Summertime Sadness



Shadowdancer



ODESZA: Bloom




Parkway Drive + Heaven Shall Burn

































Les mer i arkivet » September 2015 » August 2015 » Juli 2015
bloglovin
hits