03.10.2016

Join us
A whisper
from depths
unknown

see us
a silent
demise

keys
to pianos
no one
plays

soft
my darling
whisper
as clouds
swallow us
and taste
of rain
consumes
us

Listen
darling
softly
as the
silence
enters

and the echoes
follow.



 

 

05.07.2016











 

06.06.2016











 

Kjære politiker

Kjære politiker, jeg bryr meg ikke om skattelette til de som har mest, jeg bryr meg om plass på sykehuset som jeg ikke trenger å betale for.
Kjære politiker, jeg bryr meg ikke om hvor mye jeg betaler i skatt, jeg bryr meg om at venninna mi med spiseforstyrrelser får hjelpen hun trenger.
Kjære politiker, jeg bryr meg ikke om billigere bensin, jeg bryr meg om at bussen går, og om at de unge kommer seg trygt hjem fra byen.
Kjære politiker, jeg bryr meg ikke om billigere sigaretter eller alkohol, jeg bryr meg om å gå hjem fra byen uten frykt for å bli voldtatt.
Kjære politiker, Jeg er ikke redd for min muslimske nabo, jeg er redd for rasismen han møter daglig, og familien hans som dør i krig.
kjære politiker, jeg bryr meg ikke om at de rike får mer, jeg bryr meg om at de fattige ikke sulter ihjel.
Kjære politiker, jeg velger ikke å være arbeidsløs, jeg velger ikke å være psykisk syk, så ikke straff meg ved å ta det lille jeg har.
Kjære politiker, jeg bryr meg ikke om tollgrensa, jeg bryr meg om at man får elske de man vil, om å få være den man vil.
Kjære politiker, jeg bryr meg om gutten som vil danse balett, om jenta som vil i millitæret, om alle de som ikke passer inn i kjønnsrollen de har blitt påtvunget.
Kjære politiker, jeg bryr meg ikke om eksamen, jeg bryr meg om å få læreplass.
Kjære politiker, jeg bryr meg om landet vårt, ikke legg det på anbud.

Kjære politiker, jeg bryr meg om planeten vår, jeg bryr meg om minstepensjonisten som teller kroner for å ha råd til mat, jeg bryr meg om 30% av dagens unge, de sliter nemlig med psykisk sykdom. Jeg bryr meg om alle de som tar sitt eget liv i kø inn til psykologen.
Kjære politiker, jeg bryr meg om åpenhet, om ærlighet, om rettferdighet.

Kjære politiker, gå en dag i mine sko, gå en dag i skoene til den homofile gutten som mobbes på ungdomsskolen, gå en dag i skoene til den syriske flyktningen, gå en dag i skoene til minstepensjonisten, og først da kan vi snakke om viktigheten av skattelette, om alkoholprisene, og om stengte grenser.

Kjære politiker, tenk på de som har minst, ikke de som har mest.
Tenk på betydningen av ordet frihet, og tenk på at ikke alle er født i en familie hvor det er mulig å være sin egen lykkes smed.

03.04.2016





The devil within.

03.04.2016











But first, let me take a selfie

31.03.2016



All that was
And all that could have been

29.03.2016

Regndråper
på øyevipper

La meg drukne
mens jeg danser

Tårevåte kinn
hysj, la oss gråte

Vi kan leve
i morgen


 

28.03.2016

Tell me
Can minds bleed?

 

"Hun er bare lat"

Det er så mange ting i verden jeg er redd for. Jeg er redd for å åpne postkassa, for å sjekke mailen min, eller for at noen skal rope navnet mitt en dårlig dag.
Jeg har angst.
Jeg er redd for at noen skal kommentere det. "Hun klarer jo ingenting" "Så svak hun er". Jeg er redd for å ikke snakke om det, og jeg er livredd for å snakke om det. Jeg er redd for sympati, og livredd for manglende forståelse. Det finnes ingen fasit på hvordan man lever med noen som har angst. Vi er så forskjellige. Noe vi har til felles er at de små tingene som kanskje plager deg i noen sekunder, kan drive oss til vanvidd i flere uker. Den ene kommentaren hun på bussen slengte til deg, den ene gangen den personen var sint fordi du gjorde noe galt, hun som sluttet å snakke til deg for et år siden... Slike ting kan holde oss våkne hver natt. Små bagateller for deg, kan føles som verdens ende for oss. Ikke be oss "slutte å tenke på det", ikke si "herregud, DET var jo ingenting", for tro meg, det vet vi allerede. Det at det er ubetydelig eller lite vet vi, og når vi tenker på hvor latterlige vi er som bryr oss så mye så får vi enda mer angst. Vi får angst fordi vi tror vi er gale. Vi tror noe er galt med oss. I en verden hvor det er så tabubelagt å snakke om psykiske lidelser er det så mye lettere å faktisk tro på at det er noe galt med oss også. 

Jeg pleier å si at angst er å bry seg for mye, mens depresjon er å ikke bry seg. Jeg glemmer ofte at midten finnes. Jeg glemmer det frem til jeg sitter der selv. I midten er du så plaget av alt og alle at du ikke lenger orker å bry deg. Det er et veldig mørkt sted i midten. Et sted hvor det er lett å tenke at man er ubetydelig, at ingen er glad i en, at man aldri gjør noe bra for andre. For meg er dét det aller verste: Følelsen av å ikke være bra for andre. Følelsen av å være til bry. Følelsen av blikkene i nakken og tankene som tenker "Hun gjør aldri som hun skal" "Hun er bare lat" "ljuger hun for å slippe unna?" Jeg kan love deg en ting, det er ingenting jeg heller vil enn å være helt frisk og gjøre alt jeg sier jeg skal og litt til. Angst og depresjon kommer nesten alltid med gode og onde dager. Noen dager kan verden være min, og det føles som jeg kan ta på meg hva som helst. "Selvfølgelig kan jeg få gjort det i løpet av en uke, jeg kan gjøre det i dag" har jeg lett for å tenke på de beste dagene. Ofte varer ikke den gode dagen lenger enn noen timer. Så fort timene er over får jeg dårlig samvittighet for å ha lovt noe, jeg får angst for alt som skal gjøres, og jeg blir så sliten bare av tanken at jeg legger meg i et hjørne og gråter. Klarer ikke, orker ikke. 

Dårlig samvittighet er kanskje en av de tingene færrest tenker over når det gjelder angst. Angst betyr ofte at man har dårlig samvittighet absolutt hele tiden.
Og nei, det trenger ikke å være noe. Det samme gjelder angsten, det trenger heller ikke å være noe. Tenk deg at du har en stor eksamen i morgen og du ikke har lest, eller at du skadet noen og har dårlig samvittighet for det, den følelsen du sitter med da, den følelsen har jeg hele tiden. Helt uten grunn. Det hjelper ikke å fortelle meg selv at jeg ikke har gjort noe galt, eller at verden ikke går under i morgen, for hjertet mitt banker like fort uansett. Andpusten, sliten, svimmel. 
Jeg kan ikke sitte stille i egne tanker lenger. Hvis jeg setter meg ned uten PC, bok, musikk eller noe å fikle med kommer angstanfallene. Jeg klarer knapt å dusje uten at tankene tar helt overhånd. Mange klager fordi jeg fikler, eller ser på TV serier og spiller spill samtidig. Alternativet er at jeg bryter sammen og skjelver i fosterstilling i flere timer. Ikke så fett å være sammen med meg da, eller? Nei, tenkte meg det. 
Jeg har funnet ut hvorfor jeg gjør det, jeg distraherer meg selv. Så fort jeg ikke er distrahert kommer angsten for fullt, og de neste åtte timene forsvinner uten at jeg registrerer at tiden har gått... Slitsomt? Ja, det skal jeg love deg at det er. 





Heldigvis finnes det små ting i livet som gjør meg lykkelig. Små øyeblikk med lykke betyr så mye mer når de er sjeldne.
Her er noen av tingene som lyser opp hverdagen min:

  • Å få en fremmed til å smile
  • Grønn te
  • Morgenkaffe
  • Dagslys
  • Giverglede
  • Jazz i regnet
  • Lukten av gamle bøker
  • Forelskede, gamle mennesker
  • Svarte blonder
  • Såpebobler
  • Kattemaling 
  • Lukten av regn
  • Svarthvitt fotografier 
  • Følelsen av å få til noe

"Mamma, jeg er redd"

For fire år siden var kofferten min pakket, og jeg var på vei mot Utøya. Jeg kjente bakken riste når jeg gikk av toget i Oslo, jeg så røyken stige opp fra regjeringskvartalet. Jeg følte frykten i befolkningen, og ikke minst så jeg rasismen som fulgte. Muslimer som ikke turte å gå utenfor døren, ungdommer som ble banket opp på trikken og kalt opp på gata. Alt fordi vi automatisk antok at gjerningsmannen ikke kunne være en av våre egne. Det måtte være en av dem. De, og oss. 
Alt forandret seg da bildet av en blåøyd, blond mann ble vist på TV skjermer over hele Norge. Da valgte vi å svare med kjærlighet og samhold, med antirasisme og rosetog.
 
Nå har det skjedd igjen. Både i Beirut, og i Paris. Denne gangen er det annerledes. Denne gangen var det islamistiske ekstremister som stod bak. 
Hvor er samholdet og antirasismen denne gangen? Denne gangen svarer vi med frykt, med hat, og med blodig rasisme. Europa stenger grensene, og desperate mennesker sulter ihjel på gatene, de drukner i middelhavet. Små barn sover på gata, små barn blir voldtatt i skitne bakgater i Europas storbyer. 
De rømmer fra nettopp det vi frykter. Fra bomber, granater og maskingevær. Vi frykter det samme, de og oss. VI frykter det samme. Vi rømmer fra det samme. Våre hjerter er de samme, og vår frykt er den samme. 

Vet du hva terrorgruppene ønsker å oppnå? De ønsker å oppnå en tredje verdenskrig. En krig mellom muslimer og alle andre. Vet du hvordan de har tenk å oppnå det? De skal spre frykt i vestlige land. De vil spre rasismen og fremmedfrykten med terror, helt til muslimene er så forhatt at de ikke har noe annet sted å vende seg enn til dem. Terrorgruppene består av desperate mennesker uten noe annet sted å gå. Uten hensikt i livet. De blir møtt med en tilhørighet og et løfte om at de er en del av noe større enn seg selv. 
For hver rasistiske kommentar vi spytter fra oss, for hver rasistiske tanke vi tenker så hjelper vi terrorgruppene nærmere sitt mål. 
Ikke la dem vinne, vær så snill, ikke la dem vinne. 

Så mamma, jeg er redd.
Jeg frykter ikke Islam. Jeg frykter reaksjonene, jeg frykter fremmedfrykten, det splittede folket og høyre-ekstremismen som følger. Jeg er redd for terror. Jeg er redd for død. Jeg er redd for de jeg elsker, og de som elsker meg. Men jeg er ikke redd for muslimer. Jeg er redd for terrorister, for onde mennesker, med onde hensikter. Jeg er like redd for den blåøyde høyre-ekstremisten som jeg er for den mørkhudede Islamisten. Jeg er like redd for det ensomme, psykisk syke mennesket som jeg er for de organiserte gruppene. Jeg er redd for et skilt samfunn, og en krig som vi selv er med på å bygge ved å spre fremmedfrykt og hat. 
Jeg frykter for menneskeheten. For den ensomme muslimske jenta som blir banket opp på bussen, for flyktningbarnet som sover i en pappeske, for stengte grenser og kalde skuldre. Jeg frykter historien som gjentar seg, og mennesker som aldri lærer.
Vi må stå sammen, nå mer enn noen gang. 

06.11.2015


"The writing's on the wall"

24.10.2015

Det finnes ingen ord for dette. 

16.10.2015


Skogen brenner
i tåkerøyk

Høsttårer
og sprukne lepper

et sammensurium 
av knuste
drømmer

og hjerter
i tusen
biter

12.10.2015


Håp.

12.10.2015

11.10.2015

Jeg får ikke puste. Verden spinner. Tankespinn, galskap, angst. 
Stearinlys i tåken, panikk.
Harde kanter og tomme vinflasker, en verden dansende på pianotangenter og gitarstrenger.
En verden jeg aldri valgte. En verden som valgte meg.
Men hva er jeg? Jeg er angst, jeg er smerte, jeg er tomme smil.
Jeg er ikke permanent. 
Jeg er bitter, jeg er regn, jeg er tårer. Jeg er alene. 
Jeg er alene. 
Alene hver kveld når mørket senker seg, alene, panikk.
Alene med høstblader, med kulde, med sprukne lepper og knuste hjerter. 
Mørket er fullt av stillhet
Stillheten er full av hemmeligheter, full av stille sukk
og knuste drømmer

11.10.2015




Jeg er
et passerende
øyeblikk 

En skikkelse
en skygge

En drøm 
i en drøm

Bak tårer, bak smil
bak tanker

er jeg ekte?

 

08.10.2015

Alt jeg har
er galskap

Du ser meg
ser gjennom meg

For mye
For lite 

Hold meg

Jeg drømmer
bak lukkede øyne

og blør
der ingen ser

Mørket senkes
og lyset slukkes

I dag
kom døden
med vårt bud

27.09.2015



Du forvirrende, fantasiske menneske.

Les mer i arkivet » Oktober 2016 » Juli 2016 » Juni 2016
bloglovin
hits